En annen verden

Hjelp meg.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Er det ikke sånn at man skal glede seg til å komme hjem etter skolen eller hvor man nå skulle komme fra? At man skal føle en slags trygghet hjemme hos seg? Hvorfor føler ikke jeg dette? Det har ikke gått en eneste dag siden januar uten at det har vært krangel hos oss eller uten at det har silt ned tårer fra meg.

Det jeg er aller mest redd for.. er å miste moren min. Hvis hun går bort fra livet mitt, er jeg død. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal gjøre av meg. Ja, jeg kunne jo ha bodd på barnehjem eller hos fosterforeldre eller hva faen, men jeg må holde ut for mamma. Faren min er rene drittsekk. Jeg vil ikke noe med han å gjøre mer.

jeg vet ikke hva jeg skriver, jeg vet ikke hva jeg driver med..

Dette er mitt eneste sted der jeg kan skrive ned tankene mine. Jeg trenger denne bloggen mere eller mindre, for hode mitt sprekker snart. Det er tusen tanker som surrer i hode mitt. Ingen forstår. Ingen bryr seg. Hvorfor gjør de ikke det? Hvorfor bryr ikke foreldrene mine seg om meg? Hvorfor snakker de aldri til meg?

Faren min kom hjem i går. Jeg skulle ønske han ikke gjorde det. At han aldri gjordet det. Vet jeg er slem, men han var borte i EN uke, og jeg savna han ikke ET eneste sekund. Jeg kom ikke på han hele den uka. Mens broren min derimot.. han sendte meldinger som "det er tomt uten den hjemme, kom hjem snart" og han er tross alt 9 år. Hvorfor jeg ikke savna han? Det er mange grunner til at jeg ikke gjorde det. Han har aldri tatt med seg noe når han har borte fra oss. Aldri en eneste sjokolade. Men denne gangen gjorde han det. To gensere til meg pluss noe godteri. Jeg ble glad, men visste innerst inne at det ikke var han som hadde kjøpt det. Vel, jeg hadde rett. De han var hos ringte oss i dag. Mamma og pappa var ute, så plutselig spurte hun meg om genserne passa/ om jeg likte de. Da.. gikk det opp for at det kanskje ikke var så rart jeg ikke savna han. Han løy til meg, han sa det var han som hadde kjøpt de.

Tanta mi (mammas søster) er syk. Det kan hende hun dør. Så det eneste mamma har gjort den siste uken, er å ringe henne dag og natt. Hun ga faen i oss. Det eneste hun tenker på er henne. Jeg vet jeg høres ganske selvegoistisk ut nå. Men når du har foreldre som aldri bryr seg om hvordan du har det, hvordan du føler eller tenker.. Ja, da er det litt vanskelig og ikke snakke dritt om dem.

For eksempel i dag er det eneste jeg har spist to-tre sjokolade og 3 klementiner, men det vet ikke foreldrene mine. Nettopp fordi de aldri spør eller bryr seg. Vet jo at jeg kan gå og ta selv, er tross ikke gjest (selv om jeg føler meg som en), men hallo? Spør foreldrene deres aldri om hvordan dere har det, om dere har spist eller hva pokker det nå måtte være.

Jeg vet ikke lenger hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vil så gjerne bort fra dem, men hvor? Hvem vil ha meg?

Moren min har flere ganger sagt at hun angrer som faen på at jeg ble født, at hun ikke bare forlot meg når hun hadde sjansen. Jeg er tross alt 15 år, og jeg tror ikke akkurat det er så veldig vanlig at en femtenåring skal høre det. Og særlig ikke av moren sin.

Litt rart å se at noen fortsatt er innom noen ganger, men ble jo litt glad også :)

Vel, de fleste har kanskje skjønt at jeg har slutta, men beklager for at jeg ikke sa det før nå.

Denne bloggen har lært meg veldig mye. Jeg har lært meg å faktisk skrive noe som jeg var utrolig redd for at folk skulle se, men allikevel har ikke det jeg frykta for ikke skjedd. Noe jeg er veldig glad for. Når jeg tenker meg tilbake, skjønner jeg ikke hvorfor den var så anonym, men kanskje fordi jeg var redd for å si hvem jeg var? Å lære meg å være den jeg er, det tror jeg nok ikke skjer med det første. Den aller største hemmeligheten, den ble aldri fortalt og det skal den heller ikke, men en dag skal jeg si den, og jeg skal slutte å spille teater. Lover.

Tusen takk til dere som har fulgt meg i både godt og vondt, til de FÅ som har kommentert, ahah. Neida, var aldri keen på kommentarer, men hyggelig var det :)

Igjen, takk for meg.

Halloo bloggæn:):)

I daag så var jeg ute med min søte valp, Felia. Vi gikk en laang tur langs "Tha beach" og gjett hva vi så da? Eller, jeg så. En sånn fyr som gikk lang "Tha beach" som oss, omaigash. Han var helt forbaska heit azzo.



Ok, skal stoppe nå. Jeg failer så sykt. :(:( Skulle spille heidi alexandra for de som ikke visste det. Men det er bare det at jeg ikke er i humør til det. Ja, koslig, da vet vi deet. how syykt.


azzo vet ikke hva jeg skal skrive. alt er så bullshit, jaa. jeg er så kul, og jeg har veldig mye fritids problemer.

HADE

Ungdomstiden har nok vært den verste i hele mitt liv. Det er så vanskelig alt sammen. Har hele tiden humørsvingninger også må jeg hele tiden drive og takle det som skjer rundt meg. Nå snakker jeg som om jeg var 25 og har begynt med livet, men det er bare det at jeg noen ganger føler meg mer voksen enn de andre i min egen alder gjør. Og det gjør det så vanskelig for meg.




Det er særlig en jente i klassen vår som er vel .. litt mer barnslig enn de andre. Jeg har ikke noe i mot henne, hun er ganske grei og alt det, men når hun skal leke "barn", blir jeg litt .. jeg vet ikke, irritert? Og får rett og slett bare lyst til å si "voks opp jente, du er tross alt 14 (?) år. De fleste føler seg ennå som barn kanskje, men det at jeg ble føler meg voksen inni meg (ok, helt ærlig så følger jeg meg som en 6 åring utenpå (?) ).

Jeg blir alltid så trist og gruer meg hver eneste gang til jeg har bursdag. For det første så hater jeg den dagen, fordi .. har ingen grunner, men hater bursdagen og har ALDRI hatt lyst til å feire den. Har feire EN gang (så vidt jeg husker), og det var tvang. Aldri mer om det skal skje igjen, aldri. For det andre blir jeg veldig lei meg fordi jeg blir stor :( haha


Hvis livet hadde vørt perfekt hele tiden, hadde den vært veldig kjedelig. Ikke tenk på alt du ikke har, men vær fornøyd med det du har. Hvis du alltid tenker på det du ikke har, blir du aldri glad.

Jeg føler hele tiden at jeg kaster bort ungdomstiden min.  Når jeg ser på hvordan andre (i mine øyne er det dessverre de populære på hele skolen) er i forhold til meg, blir jeg så trist. Ok, la oss for eksempel snakke om sminke. Sminke har aldri .. vært noe jeg bruker. Helt ærlig, det eneste jeg en sjelden ganger bruker er mascara. Har i hele mitt liv blirr sminka 4-5 ganger eller noe. Og da var det av andre. Og klær, eh. Det ... jo, ok, skal ikke lyve. Klær bryr jeg meg faktisk veldig mye om. Men mote har aldri vært noe jeg følger. Tar på det jeg føler for og det jeg syns er fint kjøper jeg. Har flere ganger hørt jenter si "omg, nå er det stripeting som er in, må løpe til cubus eller gina tricot og finne meg en zebra genser." Hallo? Gå for det du føler deg for da.

Jeg føler meg veldig rar til tider. Blir som regel veldig fort irritert og sur. Vet ikke hva det kommer av, men hvis jeg for eksempel ser en som er litt selvdigger og tar fjortisbilder av seg selv, blir jeg sur. Vet ikke hvorfor. I dag for eksempel, så skulle jeg, mams og paps til butikken for å kjøpe tapet til rommet mitt. Også var det et eller annet de sa som jeg reagerte på. Og akkurat derfor ble jeg hjemme. Hvor kult er det ikke å være meg ............

Det ble visst litt mye, var ikke det som var tanken, men jaja.


Loner for livet.

Hei

I dag klarte jeg ikke å stå opp. De to andre dagene gikk jo fint, satt til og med og venta på at klokka skulle bli 7. Ok, det har faktisk aldri skjedd med meg. I år skal vi ha om sex og samliv. How awesome.

I dag da vi spiste middag, satt jeg og tenkte for meg selv hvor god maten blir når mamma lager den. Også etter noen minutter ser jeg en grønn MARK i salaten. Haha, de andre så litt rart på meg da jeg skrek. Fikk mareritt under hele middagen. Så var kanskje ikke salaten til mamma så god .......

Også, selvom jeg syns mark er veldig ekle, særlig i mat, har jeg alltid hatt lyst til å ta på sånne, eh, vet ikke hva de heter jeg. Dere vet de brune bæsjaktige ting. De ligner litt på snegler. Har lyst til å ta på de to horna som stikker ut. Haha, så random. Skulle tro jeg var en unge på 4 fra barnehagen.


Sånne :p



Så søte♥

Hei og hå.

Heh, har helt glemt bloggen jæ. Har gleda meg så sykt til skolen at jeg helt glemte bloggen. Lol, nei.

Kom hjem på søndag. Og det var veldig rart å komme hjem. Ok, ikke så veldig, men altså. Har tross alt vært borte i en måned.

Har flere ganger lurt på hva jeg skal gjøre med bloggen. Noen ganger er det sånn at jeg bare vil gi opp alt sammen. Andre ganger vet jeg hva jeg skal skrive. Og da for jeg bare lyst til å fortsette. Men til slutt sier hjernen stopp og alt blir borte.

Hodet mitt er fylt av tanker, det eksploderer snart. Det sitter ofte en klump i magen min som blir større jo mere jeg tenker. Jeg tenker ofte på hva folk tenker om meg. "Hva skjer hvis jeg sier det, kommer de da til å le av meg?" Tenker på hvert eneste ord jeg skal si. Er alltid så redd for å dumme meg ut. Redd for at folk skal le av meg. Og mest av alt; for at jeg er i veien for folk.

For eksempel i dag; vi fikk nye plasser og læreren ropte opp hvem vi skulle sitte med. Hun jeg sitter ved siden av er litt .. vel, hun er ganske populær. Og da tenkte jeg; "tenk om hun ikke vil sitte med meg, tenk om hun forteller til vennene sine ting om meg." Det er slike tanker som dreper meg dag og natt. Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Når de i klassen snakker stygt om en annen, blir jeg såra inni meg selvom jeg ikke sier det til dem. Og da tenker jeg ofte; sier de slik om meg også når jeg ikke er i nærheten? Jeg er alltid så redd for at folk skal baksnakke meg.
Det er en jente i klassen vår og hun er, vel, litt spesiell. Har ingen venner. Og ofte snakker folk stygt om henne. Jeg liker henne ikke noe særlig selv. (det var etter at jeg fikk 4 i mat og helse pga henne, kunne fått 5'er) Men allikevel blir jeg såra. Hvorfor må de være så egoistiske?

Jeg har flere ganger hørt at folk snakker rett opp i trynet mitt. Selv har de latt som om jeg ikke er der og bare snakke med han andre. Men hallo, jeg er der, jeg hører hvert eneste ord.



Får lyst til å si det til folk, men så sier huet noe annet.

Jeg hadde ikke problemer med dette før jeg starta på ungdomskolen. Men da plutselig snudde alle ryggen til meg. Og jeg selv prøvde ikke å bli kjent med noen. Det er nå 2 år siden jeg begynte på 8. Og ennå er det slik, etter to år. Gruer meg så sykt til videregående. Men ungdomskoletiden er nok den allr verste tiden i livet ditt.

Jeg orker ikke å skrive mer. Klumpen i halsen min blir bare større. Og tårene presser på, men jeg kjemper imot for at de ikke skal trille ned.

Jeg skal gjøre alt jeg kan for å gå opp i karakterer dette året. For jeg det ikke til, har jeg tapt spillet..

Dette her blir mest sannsynlig det siste innlegget fra meg før jeg reiser. Flyet går vel ikke før 18 i morgen, men har allikevel mye å gjøre frem til da. Først må jeg bare til butikken og kjøpe noen ting, haha, blir nok aldri ferdig med shoppingen min.

Okeei, ønsker fortsatt god sommer til de som er igjen. Snakkes :)

I dag skulle vi på sånn selvplukk jordbær eller noe. Men så kom ikke mamma hjem før halv fire, også tok det rundt en time på å bestemme om vi skulle dit eller det andre. Også ble klokka plutselig halv fem, så vi droppa det. Jeg og mamma bestemte oss heller for å lage en kake. Haha, den ble litt .. mongo. Jeg kjevler ut deigen mens hun sitter rett foran ovnen og passer på.

Jeg: Eh, mamma. Det brenner.

Mamma: Hæ? Hvor??

Haha, bakepapiret i ovnen brant. Tror vi trenger ny ovn, lol.